Natalia Ginzburg har fylt denne lille boka på bare 119 sider med mye følelser og krutt. Med andre ord, en bok som kan anbefales også til de som ikke har så mye tid til lesing. Vi følger historien mellom den navnløse hovedpersonen og ektemannen hennes Alberto. Etter boken starter med det skjebnesvangre øyeblikket hvor jeg-personen skyter mannen sin, blir vi tatt med gjennom historien deres. Det er aldri en rosenrød kjærlighet i forholdet deres, hovedpersonen er forferdelig forelsket og sitter gjerne forgjeves og venter på Alberto i starten. Alberto på sin side er dødelig forelsket i en annen kvinne han aldri kan få på den måten han ønsker, likevel blir jeg-personen og Alberto gift og får barn.
Bokens språk er kort og direkte, noe som passer godt til temaet og hvordan vi oppfatter hovedpersonens kontrollerte raseri. Det er mer en besettelse enn en dyp kjærlighet som blir formidlet gjennom boken. Forfatteren formidler godt hvor vond kjærligheten kan være, og ikke minst hvor sterke følelser kjærligheten setter i gang hos oss.
Boken kom opprinnelig ut på italiensk i 1947. Boken formidler godt om kvinneliv, og ikke minst forteller den om løsrivelse fra samfunnets forventninger til kvinner, spesielt sett i lys av når den først er utgitt. En kort, men knakende god roman som satt igjen i tankene lenge etter jeg var ferdig med den.
