I "Verdens beste pappa" møter vi Mads på 13 år, som er venneløs og skriver brev til den amerikanske presidentens sønn. Brevene kommer selvfølgelig aldri frem, men han har et stort behov for å snakke med noen. Siden familien stadig flytter er det vanskelig å etablere varige, nære relasjoner. Det er heller ikke så greit hjemme. Faren i huset synes sønnen er en pingle og forsøker å innprente "Tøffingloven" i ham. For eksempel: "Hvis noen prøver seg, skal de få igjen, med dobbel dose", eller "Du er bedre enn de andre". Det viser seg også at far er voldelig. Først overfor mor, men også mot sønnen. Stemningen i huset når mor og Mads venter på at far skal komme fra jobb er ubehagelig lesning.
Teksten består av Mads' brev til presidentsønnen. Til å begynne med er teksten litt naiv og rett frem, og jeg måtte bestemme meg for å lese videre. Men leseren skjønner ganske snart at teksten reflekterer tilstanden Mads er i og den tar seg raskt opp etter hvert som handlingen blir mer kompleks. Mads kommer stadig lenger i skriveprosessen som også viser seg i at han gjør flere selvstendige valg. Balansen mellom å please faren og gjøre slik faren ville gjort, eller å ta selvstendige valg basert på korreksjon fra omgivelsene, blir mer fremtredende. Brevskrivningen som en helbredende prosess bidrar til at Mads kan gjøre bedre valg.
Dette er en bok som passer for 5.-9. klasse, og vil egne seg godt som høytlesning i klassen. Jeg liker godt at forfatteren ikke tyr til overdramatiserte relasjoner for å skape spenning når det tilspisser seg utover i teksten. Det er noenlunde rimelig slik Mads reagerer i flere avgjørende situasjoner.
