Den slitne husmoren Eivor har to små jenter med mannen Finn, som er øyas lege. De bor i en leilighet ved sykehuset og ekteskapet er ikke akkurat godt og varmt. Eivor trives best når hun er ute på skiturer, men mannen jobber mye og det er ikke ofte hun får tid for seg selv ute. De tar også ofte del i samfunnets sosiale liv.
De som bodde på Svalbard på 50-tallet var avskåret fra resten av verden i vinterhalvåret fra november til mai. Deres psykiske helse måtte være god på høsten, for hadde de et for mørkt sinn måtte de sendes tilbake til fastlandet Norge før siste båt før vinteren gikk. Vårsyken var ikke noe en skulle kimse av, og i boka her får vi ta del i noe av denne problematikken. En venn av familien får problemer, og i det lille samfunnet får dette følger for alle. Dette gir en uro gjennom boka som gir boka en god driv.
Boka kan både sees på som en ekteskapsroman og som en solid hverdagsskildring fra 50-tallets Svalbard. Den har et godt språk som skildrer de gjenkjennelige detaljene i hverdagen, og de livaktige skildringene av vær og kulde, mørke dager og et anstrengt ekteskap, gjør at en nesten kan føle seg inn i dette livet, til tross for at en kanskje leser boka en varm vårdag. Eivors følelser av ensomhet, depresjon og lengsel etter å dra tilbake til fastlandet er også veldig godt beskrevet.
Det er besteforeldrenes liv på Svalbard som inspirerte Sævareid til å skrive denne romanen. Tidligere har hun skrevet fire romaner for ungdom og unge voksne, bøker som også fint kan leses av voksne lesere. Hun er nominert til Brageprisen flere ganger, og har mottatt flere priser.
