Mathias, storesøsteren Malin og pappa, samt pappas nye kjærest Ella og hennes datter Birgitte, skal på skogstur. De skal til et tjern, slå opp telt og fiske, eller bli bedre sammensveiset, som pappa sier. Bare pappa vil på tur, alle de andre er sure. På veg innover i skogen og fremme ved tjernet, legger Mathias merke til underlige ting: røtter beveger seg og en stemme sier «kapp snøret» når Malin får fisk på kroken. Det viser seg at krefter i naturen er ute etter Malin, og Mathias tenker at bare han kan redde søsteren.

Dette er innledninga på Mathias' møte med underlige krefter som lever i naturen og som vi helst kjenner fra myter og eventyr. Det er nisser, alver, nøkken og skrømt. Gjennom møtet med disse forstår Mathias etterhvert mer av pappas varme beskrivelser av naturen, selv om det kanskje ikke er disse vesenene pappa tenker mest på. Mens pappas nye kjæreste, Ella, er politiker og ønsker seg utbygging av miljøvennlig kraft med vindmøller, er pappa opptatt av å la naturen være som den er, fri for menneskelige inngrep.

Forfatteren skriver godt og er flink til å gjøre karakterene interessante. Allerede i starten av handlinga, ferdigpakket for telttur, setter forfatteren tonen gjennom Malin: «– Det her er bare en så sykt dårlig idé, pappa! Herregud, ass – telttur, liksom ... Skulle tro vi levde på 80-tallet.» Men leseren må også leve seg inn i og akseptere at Mathias får en tur innom «den andre siden», der vesenene lever og er synlige. Dette blir barnas innfallsvinkel til naturens egenverdi, fri for argumentasjon og nytteverdi.

Teksta kan være en fin start til å diskutere forskjellen på miljø- og naturvern. I tillegg er jo handlinga spennende: Hvordan går det med Malin og hva med den nye bonusfamilien?