Vi får ta del i Martinsens tanker og personlige erfaringer. Boka er lettlest og det at hun er personlig og ærlig gjør dette til en viktig dokumentasjon om hvordan hverdagslivet som sykehuspasient kan være. Hvordan oppleves det for eksempel å bli tatt imot på ulike sykehus med ulike mottaksrutiner? Hvorfor blir en syk som trenger fred og ro, puttet inn på et flermannsrom med fremmede, og en ufrivillig må dele lyder og lukter? Hva gjør det med oss som mennesker å være prisgitt andre for at vi selv skal bli bedre eller friske? Vanligvis er det vi selv som setter grensene til vår personlige sfære, men på sykehus er alt dette annerledes.
Når vi får bli med på Martinsens behandlingsreise, ser en godt at de ulike fagfolkene er ulike også som mennesker. Noen oppleves som englene selv, der de informerer på en god måte. Andre sier knapt noe, eller akkurat litt for lite, og fører til redsel hos pasienten. Og når en lege bryter en avtale med pasienten om smertelindring (jfr s 188) fører dette til at maktforholdet mellom lege og pasient øker, samtidig som misnøyen og irritasjonen hos pasienten blir stor. Ordene vi deler kan vise medmenneskelighet, men også at det kan være vanskelig å sette seg inn i en annens, her pasientens, situasjon.
Jeg opplevde boka som veldig interessant. Jeg likte Martinsens ærlighet og refleksjoner, og for meg ble dette en øyeåpner! Hvem vil jeg så anbefale å lese denne boka? Jo, det er mange; du er enten syk selv, eller du er pårørende. Du er kanskje bare nysgjerrig på hvordan det kan oppleves å være pasient, eller du jobber selv i helsevesenet, men antar kanskje at dette ikke er en bok for deg, fordi du ser sykdom hver dag «og vet hvordan de har det». Og siden forfatterens intensjon er at vi skal snakke mer om sykdom, så må jeg være helt ærlig: Jeg kan ikke tenke meg noen som ikke vil ha nytte av å lese boka.
