Tobi Lakmaker skriver godt om fordommer, forventninger og stereotyper syns jeg, og får meg stadig til å trekke på smilebåndene av de direkte beskrivelsene. Språket i boka henvender seg direkte til deg som leser, noe som drar deg lenger inn i historien. Du leser om hovedpersonen Sofies liv og opplevelser, men du blir stadig invitert til å fundere og sette spørsmålstegn ved dine egne tanker og opplevelser.
“I grunnen er seksualitet akkurat som et vannrør: veldig brysomt hvis det er noe kluss med det, og du klarer deg egentlig ikke uten. Men det betyr selvfølgelig ikke at hele livet handler om vannrør. Skjønner du?” (s. 71). For mange er seksualitet noe som bare er, man følger det “naturlige” som alle andre gjør, men for andre er dette en litt mer innviklet reise. Gjennom boken ser vi hvordan Sofies seksualitet endres. Vi møter henne først rundt hennes egen “O.F.G.” (ordentlige første gang) som hun egentlig bare vil ha unnagjort. Hun leter etter sin egen seksualitet først med menn, så med kvinner, og et sted på veien ønsker hun seg litt ut av hele greia. Seksualitet er helt greit, så lenge hun slipper at hennes kropp er en del av det.
Til tross for tittelen på boka, handler den om så mye mer. Vi får morsomme beskrivelser av Sofies erfaringer med filosofistudier, lærere, medstudenter, venner, ensomhet og sorg. For til tross for at Sofie stadig har folk rundt seg, er det en underliggende ensomhet mellom linjene.
Boken er skrevet for voksne, men jeg håper det er mange eldre ungdommer som vil plukke opp boka, spesielt hvis du syns det hele med seksualitet og kjønn er litt forvirrende. Garanterer jeg at du blir klokere? Nei, men jeg tror du kan føle deg litt mindre alene.
