Jeg føler vi møter tabuet allerede i tittelen "Hva jeg forteller fulle gutter som kommer bort og later som de ikke vil snakke om panikkangst". Gutter og menn må late som de kommer bort for å snakke om andre ting, selv om forfatteren av boka er ærlig om at han har slitt med panikkangst. Det gjør at jeg tenker boka er ekstra viktig å dra frem.
Aksel Hartberg er kanskje best kjent som rapper i Klovner i kamp for mange. Stereotypisk sett tenker jeg på en tøff type som ikke snakker åpent om angst når jeg tenker på en rapper. Og det er nettopp derfor jeg mener denne boka er så viktig. Å være mann eller rapper utelukker deg ikke fra å ha problemer med angst eller lignende, og det burde derfor ikke være tabu å snakke om det heller.
Dette er Hartbergs andre selvhjelpsbok, til tross for at han selv sier han ikke kan fordra selvhjelpsbøker. Men han ønsker tydeligvis mer å spre åpenhet og kunnskap om frykt og panikkangst enn å holde seg unna en litterær sjanger. Og det skal vi være glade for! Som nevnt omtales boken som en selvhjelpsbok og kan absolutt brukes som det, men personlig leste jeg den for å se hvordan han opplevde egen angst og hvilke tak tok han? Hvor lang tid tok det før han ba om hjelp? Og ikke minst, hva er det han forteller disse guttene med angst?
Boken er lettlest, med korte kapitler og et forståelig og tidvis humoristisk språk. Likevel får den deg til å reflektere rundt hva frykt egentlig er og hvorfor vi har dette innebygde forsvaret i oss. Med andre ord, en selvhjelpsbok for oss som ikke liker selvhjelpsbøker.
