Den følelsen har hun ikke kjent. Det ser egentlig bare veldig slitsomt ut. På samme tid opplever Lea at storesøsteren gråter inne på rommet sitt. Hun hulker hele natten. Noen har delt et bilde av henne på nettet der hun er i dusjen etter håndballtreningen.
Dette er selvsagt ille og Lea tenker at hun skal hjelpe søsteren å finne ut av dette, men har samtidig lovet å ikke involvere noen voksne.
Handlingen i denne teksten dreier seg både om å oppdage kjærligheten for først gang og ansvaret det innebærer å ha en mobil med tilgang til sosiale medier.
Teksten starter bra. Jeg får raskt et nært forhold til Lea gjennom hvordan hun erfarer omgivelsene og forfatteren klarer å forme karakteren ut fra enkle erfaringer. Når venninnen blir helt rød i ansiktet og Lea lurer på hva som skjer, sier hun bare: «Noah syklet forbi».
Leas påfølgende «sukk», er fornøyelig og forteller samtidig noe om forholdet mellom jentene.
Jeg liker at teksten er antydende og ikke preget av overdreven bruk av beskrivende adjektiver. Vi får også noen pedagogisk innskudd, blant annet en oppramsing av alle grunnene moren har til at Lea ikke får være på sosiale medier. Det fungerer faktisk godt i teksten. Likeledes når Lea, i klassen, kommer på gruppe med dem hun aller helst vil. Det påfølgende gledesutbruddet, som man bør unngå, benytter forfatteren til å si noe om utenforskap og likeverd.
Det er også et viktig tema at barn kan påta seg for mye ansvar. Lea vil så gjerne ordne opp for søsteren, men det går selvsagt ikke, og uten usannsynlige forsøk der barn får til det umulige, involveres håndballtreneren. I stedet rettes fokus mot kvalene Lea lider, både på vegne av søsteren og over manglende evne til å kunne hjelpe uten å bryte løftet om å ikke sladre til voksne.
Dette er en veldig god fortelling med både alvor og varme. Her har leserne noe å glede seg til. Passer helst til barn på mellomtrinnet.
