Se for deg et samfunn der det er blitt vanlig å kjøpe robot til barna, og at den skal være barnets venn og holde det med selskap siden foreldrene jobber mye. Vel, dette høres jo litt søkt ut, ikke sant, men «Klara og solen» er en interessant bok som stiller spørsmålet om hvor skillet går mellom kunstig intelligens og det å være menneske. Kan mennesker elske maskiner og motsatt, og hva vil det egentlig si å elske?
Klara er en KV, det vil si en Kunstig Venn. Vi møter Klara der hun står i utstillingsvinduet og observerer menneskene ute på gata og de som kommer inn i butikken. Det hun observerer av menneskelige fakter, ord, ganglag og måter å kommunisere på gjør hun til sitt eget, og resultatet er med å gjøre henne til en svært dyktig KV. Når hun blir kjøpt av syke Josie og moren, flytter hun inn hos dem og deltar i hverdagslivet deres. Solen har en viktig rolle for Klara, og dermed har boka også elementer av miljøvern.
Boka har en fin kombinasjon av det lette, rørende på den ene siden og det mørke, tankevekkende på den andre siden. Nobelprisvinneren i litteratur fra 2017, Ishiguro, tok også et effektfullt grep da han la fortellerstemmen til Klara. Språket føles noen ganger kanskje litt gammelmodig, formelt og velkonstruert, men dette gjenspeiler bare den tekniske fortellerstemmen til den kunstige vennen.
Boka passer for deg som er nysgjerrig på kunstig intelligens, for deg som liker sci-fi eller for deg som rett og slett bare vil ha en god bok om livet, døden og kjærligheten. Selv er jeg ikke en sci-fi-elsker, men denne boka likte jeg godt.
