Romanen starter med ordene “Jeg har bestemt meg for å skrive om han”. Han er voldtektsmannen, han som ingen vil at hun skal skrive om. For forfatteren blir det en nødvendighet, en måte å bearbeide hendelsen.
Når så mange som 1 av 5 kvinner i Norge opplever voldtekt minst en gang, mener jeg dette er en høyst aktuell bok. Vi blir tatt med inn i tiden etter voldtekten. For jeg-et er ikke den samme som hun som eksisterte før voldtekten. Verden ser annerledes ut, ukjente følelser tar over livet med en til tider lammende effekt. Gjennom boken blir vi tatt med på de langstrekte, men nødvendige prosessene man må gjennom når man anmelder en voldtekt. Fra anmeldelsen på politistasjonen til rettsprosessen og endelig resultat i saken, og ikke minst alle følelser og tanker i mellomtiden.
Handlingen varierer mellom raseri, fortvilelse, redsel og refleksjoner. Det er spesielt partiene om hvordan vi fordeler offerrollen i samfunnet som fikk meg til å legge fra meg boken og reflektere selv. Når hun pløyer gjennom dokumentar på dokumentar og bok på bok i søken på å forstå gjerningsmannen sin og prosessen hun skal gjennom i rettssaken, kommer spørsmålet rundt hvem som egentlig er offeret. Ønsker vi egentlig å fordele offerrollen mellom forbryteren og offeret? Skaper det bedre kunst og litteratur?
Boken er skrevet på radikalt bokmål og har tidvis en manglende bruk av punktum, noe som gir inntrykket av partier med en kontinuerlig tankestrøm. Det er noe med det som gjør det mer muntlig, nært og ikke minst vondt.