Der møter vi de to ti år gamle jentene Isora og fortelleren som kalles «shit» av Isora. De bor i en liten landsby på nordsiden av den spanske øya Tenerife. Landsbyen ligger i det bratte terrenget under skjørtekanten til vulkanen Teide, hvor skydekket ligger som et klamt lokk over alle som bor der.
De to jentene tilbringer det meste av tiden sin sammen med bestemødre, tanter, bastarder og gamle landsbydamer. Foreldrene er borte det meste av tiden, for de jobber for turistene i rengjørings- og byggebransjen på sørsiden av øya. Jentene drømmer om å få være med til stranda der, men havet er farlig og de får ikke lov, og dessuten er «de som bruker bikini horer og kommer til å bli gravide først», ifølge Isora.
Isora hater bestemoren sin som er redd for at Isora skal bli feit. Isora er ustyrlig glad i mat, og blir stadig satt på forskjellige dietter av bestemoren, som hun forøvrig kaller for «bitch». Isora har fortalt bestemor at «bitch» betyr bestemor på engelsk, og at det går helt fint for «bestemoren snakker ikke engelsk, hun snakker bare rett fra levra». Bestemoren er veldig religiøs og overtroisk men grov i kjeften som en bryggesjauer. Hun er selv tjukk, men insisterer på at de må spise opp all mat, hvis ikke kommer det til å skje grusomme og usannsynlige ting med dem. Det spys mye, og drømmen er «rennaræv» for da blir man slank!
«Shit» beundrer Isora enormt. Isora leder an og finner på ting og alle liker henne. Hun prater med alle, gammel som ung. Hun finner på leker, og bestemmer hvordan de skal lekes. «Shit» dilter med og finner seg i en del ting som hun egentlig ikke har lyst til, fordi hun er så redd for å være borte fra Isora. De kan leke i timevis med barbier, og Barbie og Ken har det travelt, da voksenliv og seksualitet er under stadig utforsking.
Dette er en bok med mange lag; usannsynlig rare og absurde episoder hvor det ikke er annet å gjøre enn å gi seg over og slippe latteren løs, men også det såre, vonde og triste som rører deg langt inn i hjertet. Det handler om beundring, misunnelse, savn, vennskap, råskap, utenforskap og muligens også om å komme ut av et skap.
Boken er lettlest, annerledes og skrevet på en original og tidvis fonetisk måte, og et par små kapitler er skrevet uten tegnsetting. Språket er frodig og passer godt til karakterene, og oversetteren må ha gjort en imponerende jobb. Boka skildrer overgangen mellom barndom og ungdom, og jeg tenker at den passer best for ungdom og unge voksne.
