Den ytre handlingen er lagt til en togreise som gutten på 6 ½ år og faren tar med nattoget i 1966, fra Sentralbanestasjonen i Oslo til familie på Røros. Det merkelige er at det er ingen andre som tar dette toget denne kvelden, selv om det er første kvelden i fellesferien.
Vi blir med på togturen gjennom guttens refleksjoner og tanker. På togreisa gjør gutten seg sine tanker om steder han får se fra togvinduet, om stasjonsbygninger og andre bygg, natur og folk. Dette er gjort på snedig vis, for forfatteren forteller sin egen historie da det viser seg at gutten vi følger er forfatteren selv. Vi får familiehistorie, dagboknotater fra en onkel, jernbanehistorie, lokalhistorie fra de ulike stedene toget drar gjennom, og til og med litt telefonhistorie.
I tillegg til disse tilbakeblikkene får vi også noen framtidsfabuleringer, om blant annet noe som skal hende på de ulike stedene noen år etterpå. Alt dette får vi ta del igjennom et poetisk språk med fine skildringer som gav meg en fin leseropplevelse.
Dette er altså en stille og rørende togreise vi får bli med på. Romanen fanget meg fra start, der guttens beskrivelse av Sentralbanestasjonens lukter og lyder satte meg rett tilbake til mine turer dit med mormor, noen år etter 1966 riktignok, men luktene og lydene sitter fortsatt godt i minnet.
Du kunne ha fått servert mange fine sitater fra boka, men jeg ber deg heller låne boka på et bibliotek nær deg og lese selv. Er du en som liker bøker med mer indre handling enn ytre, innpakket i fine skildringer, er dette boka du bør lese.
Øivind Hånes har tidligere gitt ut en rekke bøker og vært nominert til Nordisk råds litteraturpris.
